Australia 92: Tett på den spesielle "Lumholz-trekenguru" ved Malanda - en mektig opplevelse, 21.01.2026

Ett av dyrene vi håpet å få oppleve ved "Malanda" (Queensland" i Australia), der vi holdt til fra 20. - 22. januar var den spesielle "Tree-kangaroo" (Lumholz-trekenguru på norsk). Ved dette stedet kunne de ofte oppleves i regnskogen ved "Malanda Falls" fikk vi vite.

Vi var innom dette stedet flere ganger både sist mandag og tirsdag, uten å se noe til disse helt unike kenguruene. Like før nattemørket senket seg over regnskogen på tirsdag, stakk vi en aller siste gang ned til stedet i regnskogen som vi særlig fikk anbefalt å dra innom.

Liv var den som oppdaget de to eksemplarene, en voksen hunn og hennes halvstore unge. De satt helt urørlige oppe i et mindre tre ikke langt unna stien vi kom gående på. De neste ti minuttene fikk vi tatt mange bilder av de to som hører  til arten "Lumholtz-trekenguru", oppkalt etter den norske vitenskapsmann Carl Sofus Lumholz som først oppdaget denne arten her i "Queensland" på 1800-tallet.

Ett av stedene det fortsatt skal gå an å oppleve dette spesielle dyret, er i regnskogene rundt Malanda, der vi endelig lyktes å se den, etter mange besøk inn i den aktuelle regnskogen.

Store Norske Leksikon skriver blant dette om trekenguruer:

Faktabo

Sammenlignet med bakkelevende kenguruer er trekenguruene mer kompakte med kortere føtter. Bakføttene er ikke veldig mye lenger enn framføttene. Føttene er kraftige med solide klør og frambeina kan gripe rundt en stamme. Bakføttene har brede og kraftige såler og krumme klør, noe som gir godt grep mot stammer og greiner. Hos de fleste artene er halen noe lenger enn kroppen. Hodet er bredt og kraftig. Pelsen er tett, men temmelig kort.

Lumholtz-trekenguru Dendrolagus lumholtzii fra Australia kan tjene som eksempel. Hannen er litt større enn hunnen. Kroppslengden er henholdsvis inntil 71 og 68 cm, halelengden inntil 85 og 74 cm og vekten inntil 10 og 8 kg. Hodet og føttene er mørkebrune, ryggen er gråbrun, mens buken er gulbrun. Halen har antydning til dusk ytterst. Ørene er korte og runde.

Alle artene lever i regnskog opp til flere tusen meter over havet. Dingisoen Dendrolagus mbaiso på Ny-Guinea synes kun å leve på høyder mellom 2700 og 3500 meter over havet. Hovedføden er blader fra trærne, som kan være tungt fordøyelige og endog giftige for andre dyr. De kan imidlertid spise blader fra et stort antall arter, dessuten også fra bregner, lianer og blomsterplanter. Til en viss grad spiser de også blomster og frukt, enkelte (som Lumholtz-trekenguru) spiser i lite omfang også animalsk føde. En årsak til at trekenguruer har kunnet tilpasse seg et liv i tærne, er mangelen på primater i disse skogene.

Trekenguruer er forsåvidt gode og sterke klatrere, men kan likevel virke klossete og usikre. Når en trekenguru klatrer opp en trestamme, griper den rundt stammen med frambeina og drar seg opp samtidig som den skyver fra med bakbeina. Trekenguruer kviler gjerne høyt oppe i trærne, de kan befinne seg 40 meter over bakken. De finner maten både oppe i trekronen og lavere nede. I blant går de går ned på bakken, mest for å flytte seg til et annet tre. De kan godt tåle et fall på ti meter.

Noen er nattaktive, mens andre er dagaktive. En stor del av tiden sitter de i ro for å fordøye føden. Lumholtz-trekenguru, for eksempel, spiser i korte perioder på inntil en halvtime, og kan deretter sitte i ro i flere timer. Den gjemmer seg godt vekk i tett bladverk om dagen. Trekenguruer er sterkt territorielle og forsvarer sitt område mot andre individer av samme kjønn. Hannens område kan overlappe med flere hunner.

Hunnen får én enkelt unge i kullet. Hos Lumholtz-trekenguru varer drektigheten gjennomsnittlig 45 dager, ungen bor i pungen i 8-9 måneder og avvennes 3-8 måneder deretter. Den følger moren i ytterligere 15-19 måneder. Moren klatrer gjerne ned på bakken for å la ungen ta sine første skritt på sikker grunn. En så langsom formering gjør at arten dårlig tåler ekstra dødelighet, dette gjelder alle trekenguruer.