Nysnø ned mot fjæra, og ferske spor etter oterne!
Oteren hadde fanget en knurr. Den ville den ikke dele med den andre.
Ferdig spit, og klar for å dra videre.
Denne oteren kom mot der vi stod, delvis skjult nede i fjæra.
Oppdaget! Denne oteren så oss, og svømte videre.
Nok en oter med en større knurr, som den satte til livs.
"Det som går inn, må ut". Etter måltidet tømte oteren tarmen.
Oteren gikk rolig nedover denne steinen. Like etter forsvant den inn i steinura like ved.
Onsdag denne uka, i flott vintervær med nysnø og knallblå himmel, fikk jeg endelig igjen mitt første skikkelige møte med oterne i fjæra på Skatval. Med flo sjø var jeg ikke bare optimistisk, særlig etter at det første individet forsvant inn i steinura uten at jeg rakk å ta noen bilder av den.
Like etter, ved et annet sted ikke langt unna, dukket to otere opp på noen steiner ytterst i ura. Den ene hadde tatt en knurr som den satte til livs, mens den andre måtte prøve å finne sin egen mat ute i vannmassene.
Den siste oteren vi fikk oppleve denne gangen hadde også tatt en knurr, og som den kjapt spiste fra en stein ute i fjæra hvor jeg mange ganger opp gjennom årene har sett og tatt bilder av otere gjøre det samme.
Nå ble dette otermøtet på ingen måte noe helt nytt i forhold til det jeg har opplevd tidligere. Flott var det likevel å se at livet i fjæra på Skatval for oterne fortsetter som det har gjort i mange år. Ekstra flott ble det med dette gjensynet i det vakre og kalde vinterværet, med noen få kuldegrader og nysnø.
