Runde 2: Lunder i lufta i Lundeura

Lundeura på Runde skuffer sjelden i hekkesesongen!

Dermed ble det to flotte kvelder i ura (mandag 9. og tirsdag 10.  juli),
sammen med store mengder lunder, og flere andre fotografer.

I Lundeura er det lundene som bestemmer.
Fotografene må holde seg bak et sperregjerde.
Nå gir dette stedet rikelig med muligheter for bilder av denne vakre alkefuglen.
Noen litt lenger unna, men mange også på kloss hold.

Fluktbildene som jeg viser her, er alle tatt den første kvelden,
av lunder på veg inn i ura etter at de har luftet vingene litt med en kort flytur.

Slike fluktbilder av de raske lundene er ikke bare enkelt å få skarpe.
Her dreier det seg om raske lukkertider og litt forhåndsinnstilling av autofokus.
Da fikk jeg til noen serier som ble skarpe nok.

Runde 1: Midt blant storjoene

Under vårt opphold på Sunnmøre denne uka,
måtte vi selvsagt et par turer ut til fugleøya Runde igjen.

Opp for Goksøyr, ved stien overfjellet, holder flere par med storjo til.
Det har de gjort i mange år, og bestander øker fortsatt, sies det.

Tett ved stien fikk vi mange nærmøter med denne store "rovfuglen".
På det nærmeste lå en storjo rolig bare en meter unna.
Da måtte vi forlate stien litt, for ikke å forstyrre den.

For, storjoene trenger ro i hekketida!
Oppslag langs stien forteller da også at storjoene må få være i fred.
Det er derfor ikke tillatt å forlate stien på veg over fjellet.

Storjoene var ekstra aktive da vi gikk på stien to kvelder denne uka.
Det skyldes nok at ungene nå begynner å vokse til.
Vi fikk sett et par av dem, og som vi fikk tatt bilder av.

Ekstra elegante er storjoene når de bretter ut vingene,
skyter halsen i været og skriker ut.
Det gjør de ofte når artsfrender flyger over deres område.

Edderkopper, planter og ei røyskatt i Haralddalen i Volda

Store edderkopper (Bilde 1 - 4)

Setersel i Haralddalen

Haralddalsvatnet

Røyskatt

Tistel

Røsslyng

Myrull

Flekkmarihånd

Linnea

Einerkvist

Fra setervollen i Haralddalen

Bekken

Ned mot Sunndalen

Forvridd bjørketre

Sist helg gikk turen blant annet opp i Haralddalen 

i Austefjorden, innerst i Voldafjorden.

Dette er et område jeg har vært i flere ganger,

da kona har sine røtter derfra.

Vi bare "må" en tur opp til den gamle setervollen ved Haralddalsvatnet.

Denne gangen fikk jeg brukt makroobjektivet på flere motiver,

fra noen store edderkopper på husveggene på de gamle seterselene, 

og til næropptak av noen av plantene på bakken.

Ei aktiv røyskatt stakk innom, men lot seg ikke fotografere mye.

Dessuten var langtela lagt igjen nede i bilen på denne gåturen.

Krykkjene under Gjemnessundbrua

På veg til Sunnmøre for vel ei uke siden,
ble det tid til en kort stopp ved Gjemnessundbrua.

Dette er ei bru jeg har kjørt over mange ganger,
uten å ha sett hva som befinner seg under den.

For kort tid siden fikk jeg vite av en kamerat
at under brua hekker flere hundre par med krykkjer.
Det har de gjort i mange år.

Det skulle vise seg å stemme.
Dermed ble det næropplevelser med en av våre etter hvert så sjeldne måkearter.

Tidligere har jeg skrevet om krykkjene som forsvant fra Runde.
Der hekket i sin tid et par hundre tusen par!!!
Også kolonien ved Bud ut for Molde har blitt betydelig mindre de siste årene.

Da var det positivt å se de mange parene under Gjemnessundbrua
som hadde fått fram store unger allerede.

Vel, positivt og positivt?
At krykkjene velger å bygge reir på bruspennene
i stedet for i naturlige krykkjefjell, har nok sine årsaker.
En kombinasjon av tilgang på småfisk og beskyttelse for predatorer kanskje?

I Wikipedia står følgende om Gjemnessundbrua og krykkjekolonien:

"Gjemnessundbrua er ei hengebru som krysser Gjemnessundet mellom Gjemnes på fastlandet og Bergsøya i Møre og Romsdal. Gjemnessundbrua ble åpnet i 1992. I dag er brua en del av Europavei 39. I totallengde var den Norges lengste hengebru frem til Hardangerbrua ble åpnet i 2013.  Askøybrua hadde lengst enkeltspenn. Brua er 1 257 meter lang, hovedspennet er 623 meter, og seilingshøyden er 43 meter. Brua har 21 spenn og er 108 meter høy."

Gjemnessundbrua har den nest største krykkjekolonien i Møre og Romsdal og en av de største i landet. Hvert av brospennene er tett besatt med krykkjereir. Krykkjer er kolonihekkere og bygger reir i bratte fjell (fuglefjell) på små berghyller. De små framspringene på bruspennet er utmerket rugeplass for krykkjer. 

Et stort problemet er fugleskitt som tærer på betongen og skader den. Betongen blir mer sårbar for saltinntrengning som gjør at armeringen ruster. Mange bruer må repareres fordi det salte sjøvannet trekker inn i betongen og får armeringsjernet til å ruste. 

Kolonien har vært uønsket i flere år, men krykkjene har nektet å forlate hekkeplassen. I stedet for å jage vekk krykkjene legger Veivesenet til rette for at krykkjene kan bruke brua som rugeplass. Brua har blitt spylt og rengjort, og en elastisk, sprekkoverbyggende membran er lagt på betongen for å beskytte mot stoffene i fugleskitten.