Torsdag 8. januar var vi på plass på Fraser Island tidlig på ettermiddagen. Overfarten med ferje tok under en time. Vi valgte å ikke ta med bilen over, da vegene her stort sett er dårlige for en vanlig personbil.
På Fraser Island skal vi være i to netter. Allerede den første kvelden tok vi turen ned mot brygga og stranda, for der kunne det skje at en Dingo kunne dukke opp, fikk vi vite.
Det ble "Bingo", nei "Dingo" allerede på første besøk ned mot stranda. Vi var ikke før kommet fram, før vi så ett eksemplar komme gående ute i fjæra. Den hadde stø kurs mot den lange brygga vi stod på.
Dermed fikk vi tatt mange bilder av en dingo, både da den passerte under brygga og videre bortover fjæra, og ikke minst da den kom tilbake samme veg noen minutter seinere. Den var tydelig på leting etter noe å spise. Det var nok grunnen til at den oppsøkte flere av fritidsbåtene som var ankret opp litt ut fra land, uten å finne noe spiselig.
Ekstra urolig ble mange av oss da den gikk tett innpå ei ung jente og snuste på henne, men trakk seg kjapt unna. Kanskje fordi faren til jenta kom springende utover i fjæra. Nå gikk det godt denne gangen, men en dingo er ikke å spøke med, har vi forstått.
Det eksemplaret vi fikk sett ganske så nære hadde en større lenke/radiomerking rundt halsen. Vi antok at dette har med registrering og forskning på arten på Fraser Island. I morgen skal vi være med på en åtte timers lang rundtur med guide på denne kjente turistøya i Queensland. Da får vi spørre litt mere om bestanden av Dingo på nettopp Fraser Island. Kanskje får vi også sett noen flere, og aller helst uten halslenke.
I Store Norske Leksikon kan du blant annet lese dette om dingoen: "Kroppslengden varierer mellom 70 og 110 centimeter, halen er 20–35 centimeter og skulderhøyden 50–60 centimeter. Hannen er noe større enn hunnen. Pelsen er kort, tett og bløt, bortsett fra på halen der den er mer buskete. Fargen varierer vanligvis mellom sandfarget til rødbrun ofte med hvite felter rundt snuten, på brystet og på bena. Sorte tegninger kan forekomme. Ørene står rett opp og øynene er brune og mandelformede. Dingoen mangler ulveklør på bakbena.
Dingohunnene får normalt ett kull med 2–9 valper i året, i perioden april–juni. Bortsett fra i forbindelse med forplantning, og i noen tilfeller under jakt, lever dingoer alene. Flokkene har en hierarkiskstruktur med ett dominerende par. Dingoen spiser andre pattedyr, fugler, reptiler, insekter og vegetabilsk føde. De bjeffer ikke, men andre lyder som piping, knurring og uling brukes til kommunikasjon. Luktmarkering brukes til å avgrense leveområder og jaktrevirer, og for å signalisere fruktbarhet.
Dingoen finnes over mesteparten av Australia, og det finnes spredte bestander på Sulawesi i Indonesia, i sentrale deler av Thailand og muligens også i flere asiatiske land.
Da Australia ble kolonisert av briter i 1788 ble det rapportert om dingoer som bodde sammen med urfolk (aboriginere). Det er siden blitt anslått at den kom dit for mer enn 5000 år siden. Dingoen kom etter hvert i konflikt med bønder fordi den tok husdyr, og ble forsøkt utryddet. I dag regnes den som en endemisk (stedegen) art i Australia og er listet som sårbar på Verdens naturvernunions (IUCN) rødliste. Hybridisering med hunder er en trussel mot dingoens overlevelse."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar