Fredag denne uka ble det nok et møte med oter i fjæra på Skatval. To individer var på farten langs fjæresteinene. De forflyttet seg både til lands og til vanns. Det ga litt utfordringer for fotografen.
Jeg fikk til å følge dem, måtte være forsiktig og beveget meg med rolige bevegelser. Da de dukket under, kunne jeg går raskere fram og etter dem.
Oteren som kom på land og ristet av seg vannet i pelsen, ble kanskje den beste situasjonen denne gangen.
Det siste bildet av oter i bevegelse, såkalt panorering der jeg følger motivet med lang lukkertid, er ikke lett å få til. De aller fleste bildene på lang lukkertid av denne kjappe skapningen, ble bare grums.
Blir du aldri lei av å fotografere oter? Til det er svaret et klart nei! Oteren er et dyr som gir meg mange utfordringer. Det er ikke ofte jeg lykkes med gode bilder av den. Ofte kan den ligge langt ute i vannmassene, noe som selv ei lang tele hjelper meg lite.
Det er næropplevelsene som driver meg. Men, jeg er alltid forsiktig! Øktene i fjæra er av kort varighet! For, også otere trenger ro og kunne jakte og ferdes uten for mye forstyrrelser.
De to oterene som jeg fikk tatt bilder av denne gangen, tror jeg er de store årsungene fra sist vinter og vår.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar