Onsdag ettermiddag, rett etter jobbslutt og rett før siste rest av dagslyset forsvant, kom jeg endelig over en oter på kloss hold igjen i fjæra på Skatval.
Oteren så jeg på langt hold svømme mot land. Det var flo sjø, og dermed lite med tang og steiner i fjæra. Det lovet godt, tenkte jeg i det jeg sneik meg rolig nærmere.
Denne gangen klaffet det godt! Oteren hadde lagt seg til mellom noe tørt gress og steiner litt oppe på land. Der stelte den pelsen og enset ikke en innpåsliten naturfotograf, i alle fall ikke med en gang.
Jeg fikk faktisk til å skifte posisjon og fikk enda bedre bilder av den, der den lå i gresset. Dermed fikk jeg tatt mange nærbilder av oteren igjen, selv om det bare var ett individ.
Like etterpå forsvant oteren inn i steinura, og borte var den for ei stund. Jeg fikk sett den et par ganger til uten at jeg fikk tatt noen flere bilder av den.
Litt seinere dukket enda en oter opp på det samme stedet, men mye lenger ute i vannet. Da kunne jeg konstatere at det i alle fall var to otere i dette området. Om dette var de store ungene fra i vår, vet jeg selvsagt ikke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar