Namibia 5: Både kjente og ukjente fuglearter i fjæra ved Walvis Bay

Dvergflamingo 1

Dvergflamingo 2

Rosenflamingo 1

Rosenflamingo 2

Rosenflamingo 3

Dvergflamingo 3

Makrellterne

Splitterne

Namibmåke

Hvitpelikan

Tundrasnipe og sandløper

Steinvender

Strandlo ad.

Strandlo juv.

Tundralo

Dvergsnipe

Gluttsnipe

Sandlo

Avosett

Askeerle

Spragledue

Både den tredje og fjerde dagen i Namibia ble det tid til litt foto av fugler,

hovedsakelig i fjæra ved Walvis Bay.

Dette ble fuglemøter med både kjente og ukjente fuglearter!

Av de mer ukjente imponerte særlig de to flamingoartene,

både dverflamingo og rosenflamingo opptrådte i store antall i dette området.

Tre vakre hvitpelikaner som fløy over fikk vi også noen bilder av.

Den vanligste måkearten var Namibmåke og opptrådte i store antall, 

en endemisk art som stort sett bare opptrer ved kysten i Namibia.

To "landfugler" holdt til rett inn for fjæra.

Både askeerle og spragledue var nye arter for meg.

For å finne de norske navnene på fugleartene,

la jeg inn det engelske navnet jeg fant i boka 
"Birds of Southern Africa" på google-søk. 

Da poppet det opp et vindu med norsk navn og omtale.

Gi meg gjerne en tilbakemelding dersom du finner 

feil artsnavn på de bildene jeg legger ut fra Namibia.

Namibia 4: Fra Sossusvlei til Walvis Bay og Swakopmund

Morgenhimmel i Sossusvlei

Oryxantiloper

Oryxantiloper med unger

Namib Desert Dung Beetle

Sossusvlei 1

Sanddyne

Sossusvlei 2

Blokkvever (Bilde 8 - 10)

 Sossusvlei 3

Springbukk

Svartmaskevever

Boerspurv

Hvitbrynvever (Bilde 15 - 16)

Svartbrystprinia (Bilde 17 - 18)

Rødstjert hunn

Kalahari Tree Skink

Naukluft Park

Quiver-tre (Bilde 21 - 22)

Deltakerne på denne turen foran merket "Tropic of Capricorn"

Vi var tidlig klare også på den tredje dagen under turen i Namibia.
Denne dagen skulle vi forflytte oss fra Sossusvlei
til Walvis Bay og Swakopmund ved Atlanterhavskysten.

Etter soloppgang gikk turen til et lite ørkenområde
med sanddyner rett ved utkjørselen av Sossuslei.

Der fikk vi sett og fotografert den store billa "Namib Desert Dung Beetle"
og ikke minst den aktive og sosiale Blokkveveren.

Noen stopp underveis ga møter med for oss ukjente fuglearter,
og en som vi kjente godt, nemlig rødstjert.

Den fargerike svartmaskeveveren skulle det vise seg
at vi ville møte mange ganger de neste dagene.

Et spesielt tre, som vokser i større antall lenger sør,
det særegne Quiver-treet, fikk vi studert på kloss hold.

Turen så langt hadde svart til forventingene i gruppa.
Ikke så rart at vi gliste godt da vi fikk tatt et gruppebilde
ved det populære skiltet "Tropic of Capricon"!


Dette er det som står om Tropic of Capricon (vendekretsene) i Wikipedia:
"Vendekretsene (vendesirklene) er to av de fem viktige parallell­sirklene på jordoverflaten. Vende­kretsene ligger nærmere jordens ekvator enn bredde 23°26′17,5″ (WGS 84).

Ved Krepsens vendekrets (tropicus cancri) vil solen nå opp til senit ved norsk sommersolverv, det vil si enten 20. eller 21. juni hvert år. Ved Stenbukkens vendekrets (tropicus capricorni) vil solen nå opp til senit ved norsk vintersolverv, det vil si enten 21. eller 22. desember hvert år. Grovt sett ligger den tropiske klimasonen mellom Stenbukkens vende­krets og Krepsens vende­krets.

Hvor vende­kretsene befinner seg, avhenger av jord­aksens helning i forhold til baneplanet (det planet som jordens bane befinner seg i). Vende­kretsene ligger på en bredde som er lik jord­aksens helning. Ifølge TV-programmet Norsk attraksjon, som ble sendt på NRK1 26. september 2009, lå polarsirklene sommeren 2009 på bredde 66°33′42,5″^[1]. Dermed lå vende­kretsene på bredde 23°26′17,5″ den sommeren. Vendekretsene beveger seg for tiden mot ekvator med ca. 0,46 breddesekund (tilsvarende rundt 14,15  m^[2]) pr. år^[1], altså beveger den nordlige og sydlige vende­kretsen seg henholdsvis sydover og nordover.

Sommeren 2009 lå vende­kretsene 2593,066 km fra ekvator med omkretsene 36 787,902 km (WGS 84)."

Namibia 3: Kveldstur inn i "Dead Vlei" i Namibørkenen

Inn mot Dead Vlei (Bilde 1 - 3)

Dead Vlei (Bilde 4 - 19)

Sanddyner i Sossusvlei

Oryxantilope

Kveldsturen under den andre dagen i Namibia, 

og under vårt opphold i Sossusvlei i Nabibørkenen, 

gikk til Namibias kanskje mest kjente attraksjon, 

området som kalles "Dead Vlei".

Mens det om morgenen var rene folkevandringa 

av turister inn til dette tørre området,

fikk vi stedet nesten for oss selv fram mot solnedgang.

Nettopp perioden da sola begynte å gå ned,

og de flere hundre år gamle døde trærne falt i skygge, ga litt spesielle bilder.

Kjekt å ha vært på nettopp dette stedet!

Vi var godt fornøyde da vi gikk tilbake til bilen og turen tilbake til lodgen vår.

En velvoksen oryxantilope ble kveldens aller siste motiv.

Dette er hva Wikipedia skriver om Dead Vlei:

"Deadvlei is a white clay pan located near the more famous salt pan of Sossusvlei, inside the Namib-Naukluft Park in Namibia. Also written DeadVlei or Dead Vlei, its name means "dead marsh" (from English dead, and Afrikaans vlei, a lake or marsh in a valley between the dunes). The pan also is referred to as "Dooie Vlei" which is the (presumably original) fully Afrikaans name. In Google there are many references to the site, its name often being translated erroneously in terms such as "dead valley"; a vlei is not a valley (which in Afrikaans is "vallei").^[1] Nor is the site a valley; the pan is a desiccated vlei.

Dead Vlei has been claimed to be surrounded by the highest sand dunes in the world, the highest reaching 300–400 meters (350m on average, named "Big Daddy" or "Crazy Dune"), which rest on a sandstone terrace.

The clay pan was formed after rainfall, when the Tsauchab river flooded, creating temporary shallow pools where the abundance of water allowed camel thorn trees to grow. When the climate changed, drought hit the area, and sand dunes encroached on the pan, which blocked the river from the area.

The trees died, as there no longer was enough water to survive. There are some species of plants remaining, such as salsola and clumps of nara, adapted to surviving off the morning mist and very rare rainfall. The remaining skeletons of the trees, which are believed to have died 600–700 years ago (ca. 1340-1430), are now black because the intense sun has scorched them.^[2][3] Though not petrified, the wood does not decompose because it is so dry."