Det var jeg heldigvis ikke! For, i lufta over de mange skuelystne og jeg som hadde tatt kveldsturen opp fra Goksøyr og til Lundeura, svirret det med mange hundre lunder høyt over vannflata. Likevel, jeg var i tvil om det betød at lundene fortsatt hadde unger i reirene sine. I løpet av kvelden så jeg bare en lunde med småfisk i nebbet, på stø kurs mot eget reirhull og ungen der inne som ventet på dagens kveldsmat.
Hvor vellykket årets hekkesesongen for lundene på Runde har vært i år, vet jeg ikke. I løpet av et par timers tid, var det flere lunder som landet i ura, og noen forsvant inn i reirhullene, og som de kan bruke i mange år etter hverandre.
Hos lundene er det slik at paret er sammen om å fostre opp den ene ungen de kan få fram hver sommer. Når den er nesten klar for den store verden, slutter lunde-foreldrene å mate den. På den måten tvinges ungen til å forlate reiret. Den tar seg da ned til vannflata under hekkekolonien. Der gjenforenes den med sine biologiske foreldre. Hannen i paret tar seg av ungen enda et par måneder ute på storhavet, før den er stor nok til å klare seg selv.
Paret med lunder lever hver for seg i Atlanterhavet gjennom vinteren. De møtes igjen foran reirplassen de fikk laget kanskje for mange år siden. Der fortsetter d å få fram unger, men bare en hver sommer. Et lundepar kan holde sammen i vel 30 år. Dør den ene, vil maken skaffe seg en ny.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar