Fra den store kolonien med "New Zeland Fur Seal" nord for "Kaikoura"
Junior bivånte paringa av mora si
Ungene var fortsatt små, men hadde vokst siden forrige gang vi var innom
Samling av juniorer nede i fjæra
"White-fronted Tern"
"Welcome Swallow"
"Red-billed Gull"
Huset vi bor i ved Tirau fra 23.12. - 26.12.
Denne badestampen var stor og moderne!
Stilig interiør, både på kjøkkenet og ellers!
Kirka i Tirau, hvor vi dessverre kom en time for seint til julegudstjenesten 1. juledag
Fra kulturlandskapet rundt der vi bor utenfor Tirau
Rett før jul var vi innom den store kolonien med "New Zealand Fur Seal" nord for Kaikoura på Sørøya på New Zealand. Vi var der også for tre uker siden, da vi dro sør og vestover. Denne gangen var dette stedet rett ved hovedvegen minst like imponerende!
Fortsatt holdt store mengder med denne vanlige selarten til i området. Ungene hadde vokst noe, men var fortsatt helt avhengig av å die mamma´n sin. Hannene i haremet var i gang med neste generasjon. Vi fikk oppleve hvordan det foregår da den store hannen nærmest "knuste" den mye mindre hunnen, mens den lille ungen fulgte med på hva som skjedde med mora si.
Stedet har også en større koloni med "Red-billed Gull" og noen hekkende par av "White-fronted Tern". Hyggelige gjensyn det også. Forrige gang fant vi ei hekkende "Welcome Swallow", en nær slektning til vår hjemlige låvesvale, hekkende i fjellveggen. Den lå fortsatt på reiret, antagelig med små unger under seg.
Vel framme i Tira på Nordøya på Lille julaften, var det helt topp å kunne innta en fantastisk leilighet med god standard og en moderne stamp klargjort for bading de tre dagene vi er her. Området rundt var kanskje ikke det mest spennende, med kulturmark og veldig mye dyrka mark.
I morgen 2. juledag må vi sette kursen mot Auckland. Derfra går ferden videre til Christchurch dagen etter, før vi drar over til Sydney. Det betyr at vi snart er ferdige med de seks ukene vi har vært her på New Zealand. Vi er klare for noen nye eventyr i Australia i januar og litt ut i februar før vi må avslutte denne lange reisa.
"New Zealand Pigeon/Kereru" - Hemiphaga novaeseelandiae (Endemisk)
"Tui" - Prosthemadera novaeseelandiae - endemisk
Store tang/sjøgress-forekomster ut mot storhavet
Vi nyter en god juleferie der vi bor ut for den lille byen "Tirau" på nordøya. Nå på selve Julaften og i morgen 1. juledag holder vi oss i ro her, før siste biletappe på NZ, inn til Auckland 2. juledag.
Bildene i dette innlegget, hovedsakelig fuglebilder, ble alle tatt i og utenfor Dunedin på Sørøya sist helg, før vi startet på den lange kjøreturen nordover (70 mil + ferje + nye 50 mil!!!).
Flere av de bildene vi tok var av arter vi har møtt på NZ tidligere, blant annet den store og vakre "New Zealand Pigeon", "Tui", "White-faced Heron" og "Pied Stilt".
Noen andre arter ble det også bilder av, samt ei heftig kystlinje med storvokste tang/sjøgress i strandsonen. De bildene ble tatt fra toppen ved "Tairoa Head", rett ved albatrossenteret og den store kolonien med hekkende "Red-billed Gull", se to tidligere innlegg derfra.
Flere hekkeskjul var satt ut i grasbakken. Om dette individet ruget på ett eller to egg, vet jeg ikke.
"New Zealand See Lion" - Phocarctos hookeri (Ny art!)
Alle indivdene her er hanner i ulike stadier!
"New Zealand Fur Seal/Kekeno" - Arctocephalus forsteri
"Black-Backed Gull/Karoro" - Larus dominicanus
Liv og noen av de andre deltakerne på denne turen
På denne stranda ved Cape Sanders ut for Dunedin traff vi på sjøløver,
og i grasbakkene hekket det noen få par med den sjeldne guløyepingvinen
Om kvelden søndag 21. desember ble vi med firmaet "Clearwater Wildlife Tours" på en en guida tur til noen området ut på "Otago Peninsula" ved Dunedin på Sørøya på New Zealand. For oss var det største trekkplasteret med denne turen å få sett og oppleve den endemisk og sjeldne "Guløyepingvinen". I tillegg lokket de med mye annen, flere fuglearter (de hadde vi sett tidligere), sjøløver og seler. Alle tre artene fikk vi med oss, noen av dem på nært hold.
Størst av alt var nok de fire eksemplarene vi fikk oppleve av guløyepingvinen, en art som er truet av utryddelse. I følge vår guide finnes det nå bare rundt 200 par igjen på fastlandet i NZ. Bestanden der har gått ned med 20 % bare siden i fjor. Årsaken til dette skyldes i hovedsak matmangel i havet, av de artene denne arten er avhengig av.
På lang avstand fikk vi sett fire individer, ett som kom gående opp på stranda, og tre som holdt til i det aktuelle hekkeområdet i grusbakkene innenfor. Selv stod vi langt unna, for ikke å forstørre fuglene. Bildene av denne sjeldne pingvinen er ikke mye å skryte av, og croppet svært mye selv etter at bildene ble tatt med et 500 mm teleobjektiv (forstørrer 10 ganger).
Sjøløvene som vi fikk sett og tatt bilder av på land, fikk vi komme tett på, men med klar beskjed om ikke å gå nærmere. Sjøløver er ikke en art man bør provosere, til det beveger den seg kjapt! Ekstra flott ble det da en velvoksen hann kom opp på stranda og gikk mot tre andre unge hanner som lå og sov på stranda.
Den tredje arten vi fikk sett denne kvelden var "New Zealand Fur Seal". Hyggelig det også, selv om vi tidligere har fått sett og tatt mange bilder av denne arten.
Fra Wikipedia:
Guløyepingvin (Megadyptes antipodes) er en sjøfugl som tilhører pingvinfamilien. Den er eneste nålevende art i slektenMegadyptes, og endemisk for New Zealand. Maoriene kaller den hoiho(støyende skrike eller støyskrike) og regner fuglen som hellig (taonga).[2][3] Guløyepingvinen regnes som verdens sjeldneste pingvinart.[4][5]
Guløyepingvinens habitat er grønt og nært tilknyttet sjøen
Guløyepingvinen er oppkalt etter den blekgule (strågule) øyenfargen og ligner mye på topp pingvinene i slekten Eudyptes. Det vitenskapelige navnet betyr stor dykker fra sørlige land.
Som andre pingviner er oversiden mørk og undersiden hvit. Oversiden er imidlertid snarere skifergrå enn sort. Den har også et skifergrått hode med en «bøyle» av gule fjær som skiller toppen av hodet fra bakhodet og nakken. Framover kinnene og mot nebbet, og i pannen og strupen skifter fargen fra skifergrå til gulbrun. Nebbet er rødlig. Hannen og hunnen er svært like, men hannene har et litt større hode og noe større føtter.
Guløyepingvinen blir omkring 75 cm (62–79 cm) høy og veier normalt 4,31–6,69 kg.[6] Vekten varierer med årstidene og hekkesesongen. Guløyepingviner kan bli omkring 20 år gamle.
Underarter er ikke beskrevet, men det er kjent at det eksisterer distinkte forskjeller mellom fuglene på hovedøya og de andre øyene.
Utbredelse, habitat og bestand
Guløyepingvinen er endemisk for den sub-antarktiske klimasonen sør på New Zealand. Arten hekker sørøst på Sørøya (Bankshalvøya og Otagohalvøya), på Stewart Island og øyene rundt, samt på Aucklandøyene og Campbelløyene. Den har trolig trukket nordover fra et mer sørlig tilholdssted (kanskje Aucklandøyene) i løpet av de siste århundrene.
Forskerne tror at arten koloniserte større deler av New Zealand da waitahapingvinen (Megadyptes waitaha) døde ut der for noen århundrer siden, trolig jaktet til utryddelse av polynesiske nybyggere.[7][8]
Arten er likeverdig marin og terrestrisk og hekker parvis solitært. Dens naturlige habitat er sjøen og tett skog og krattskog, som skjuler parene for hverandre og gir arten beskyttelse for sola og fugler som kan tenkes å angripe egg og kyllinger ovenfra. På land bygger den reder fra strandsonen og opp mot 250 meters høyde, helt opp mot 1 km fra sjøen.[3]
Det knytter seg stor usikkerhet til estimatene av totalbestanden. I 1988/1989 talte den 5 930–6 970 individer.[9] I 1997 ble bestanden estimert til 3 560–4 180 hekkende par og 2 370–2 790 par som ikke hekket.[10]
.JPG)
.JPG)
