Tundralo ved Vingestranda på Skatval

Tundralo (Bilde 1 - 4)

Sandlo (Bilde 5 - 6)

Steinskvett

Stær (Bilde 8 - 11)

Vingestranda

Siland (Bilde 13 - 14)

Svartbak (Bilde 15 - 16)

Pilfink

Kornåker ved Skjervold

Vingestranda på Skatval har alltid mye å by på, så også tirsdag morgen denne uka!

To tundralo holdt til på stranda, noe de hadde gjort i flere dager fikk jeg vite. Dette er en art i nær slekt med vår heilo. Den kommer fra arktiske strøk og er på veg sørover for vinteren.

To sandlo holdt også til på Vingestranda. Om disse var de samme som tidligere i høst, er vel heller tvilsomt. Også sandloene trekker i disse dager mot sydlige breddegrader.

En tredje trekkart, i fjæra på Vinge tirsdag morgen, var steinskvett. Denne vakre småfuglen var det mange av, på leiting etter småkryp de kunne spise mellom tang og steiner.

Både tundraloene, sandloene og steinskvettene var av årets produksjon. Ungfugler som likner de voksne, men som enda ikke har fått helt ferdig fargeprakt som voksenfuglene. Disse ungfuglene trekker da gjerne sørover seinere enn de voksne. Likevel finner de fram til overvintringsstedene hvor voksenfuglene er.

De store stærflokkene som jeg har fått sett flere ganger i høst, ser ut til fortsatt å holde stand. I alle fall var det en flokk på flere hundre individer ved Skjervold, der alle som en satt på strømkabelen mellom noen stolper. Mørke fugler mot lys himmel gjorde at jeg fjernet fargene på tre av bildene av stærflokken.

Silender helt inne i fjæra, en tiggende ungfugl av svartbak sammen med en av sine foreldre, en pilfink midt i rosebusken og noen landskapsbilder ble også festet til brikken i kameraet. Alt dette i løpet av en times tid grytidlig om morgenen, og før jobbstart. En flott start på dagen!

Bilder fra Trollstigen og Valldal

Valldalen (Bilde 1 - 8)

Trollstigen (Bilde 9 - 12)

Etter å ha kjørt over Dovrefjell fredag 18. september, gikk turen videre ned mot Åndalsnes.

Der tok vi av og kjørte fjellovergangen Trollstigen og ned til Valldal.

I Valldal hadde vi en overnatting hos slektninger før turen gikk videre til Ørsta.

Trollstigen bød på spenstig natur, både i form av fossefall og den svingete vegen opp fjellsida.

Valldal framstod med spennende lys dagen etter, med skiftinger mellom skyer og blå himmel.

Dermed ble det noen bilder derfra også.

Over Dovrefjell med vakre høstfarger

 

Fredag 18. september kjørte vi opp Drivdalen og over Dovrefjell, på veg til Ørsta og ei ukes tidlig høstferie. Over fjellet ble det noen stopp, for å forevige høstfargene.

For maken til fargeprakt oppe på Dovrefjell er det lenge siden vi har sett. Jo lenger oppover Drivdalen vi kom, jo mer lyste høstfargene mot oss, fra bakken og fra de mange trærne.

Det hele ble ekstra stilig med nærmest blå himmel, vindstille og lav kveldssol!

Et heftig møte med elgoksen og elgkua i brunstgropa

 

Elgjakta nærmer seg. Om noen dager er den i gang. For elgen er det kanskje andre ting den nå er opptatt med, nemlig årets familieforøkelse. Brunsten er i gang, og jeg fikk oppleve den på kloss hold en grytidlig morgen denne uka.

 

De siste ukene har jeg hatt mange møter med store elgokser rundt om på Skatval, enten seint om kvelden eller tidlig om morgenen. Noen av elgoksene har vært blant de aller største jeg noen gang har sett og fotografert.

 

Tidligere denne uka ble det et enda mer heftig elgmøte. Jeg var grytidlig ute med bilen og med kameraet liggende skuddklart i setet ved siden av. Da så jeg en velvoksen elgokse midt i åkeren et sted ute på Skatvalslandet.

 

Med litt flaks kom jeg i en slik posisjon med bilen at jeg hadde orkesterplass til elgoksen rett foran meg. Den enset meg ikke, der jeg satt rolig i bilen med avslått motor og sidevinduet skrudd helt ned.

 

Sparket bort graset

Da begynte elgoksen å sparke bort litt av graset, sprikte med bakføttene og bøyde seg litt sammen. Jeg skjønte faktisk ikke helt hva som var på gang, før jeg så elgkua med to kalver nærme seg.

 

Elgoksen hadde forberedt ei såkalt brunstgrop, og spredte sine egne dufter i den. Det tiltrakk seg elgkua som nærmest kom travende mot elgoksen. Den hadde helt vidåpne og nærmest ville øyne og snuste inn luktene i brunstgropa.

 

De to små elgkalvene ble stående litt på avstand og se på hva som skjedde. Kanskje var det aller første gang de hadde sett elgmora si oppføre seg slik.

 

La seg ned i brunstgropa

Elgkua la seg like godt ned i brunstgropa, mens elgoksen gikk rundt henne og snuste. Kalvene nærmet seg, noe oksen ikke likte særlig godt. Han prøvde å jage dem unna, men da reiste elgkua seg og gikk mellom oksen og ungene. Dermed var det kalvene sin tur til å innta brunstgropa.

 

Nå ble det ingen paring ut av hendelsen vi fikk oppleve på nært hold. For så enkelt skal det ikke være for en staselig elgokse heller. Han må nok finne seg i å følge elgkua og årskalvene i noen dager, før han slipper til og sikrer familieforøkelsen en gang til neste vår.

 

Etter nær en halvtimes seanse rett foran bilen dro alle de fire elgene inn i tjukkeste skogen rett ved åkeren, mens undertegnede satt tilbake med minner om et heftig elgmøte en grytidlig morgen. 

 

Det hører med til historien at jeg traff på de fire elgene om kvelden samme dag. Da hadde de forflyttet seg noe, og lå rolige midt ute i en kornåker. 

 

Elgjakta

Elgjakta starter neste fredag, altså 25. september. Da lever nok disse elgene et noe farligere liv. For elgjegerne både på Skatval og andre steder har sine kvoter med elg de har lov å ta ut.